I slutten av august var jeg med Ztrömztad Boyz On Tour til - ja, nettopp - Strömstad. Denne turen til EU er årlig og har pågått i 13 år. Av de har jeg vært med de to siste årene. Av navnet fremgår det at det er en guttetur. Vi drar nedover fredag og returnerer søndag. Nok om det.Denne gangen byttelånte jeg motorsykkel med en grei kar fra Skullerud i Oslo. Han kjører en 2001-modell Gold Wing 1800 og hadde aldri kjørt Yamaha FJR. Jeg hadde aldri kjørt Gold Wing. Aldri. Ikke den første utgaven og ikke den siste og ikke noen i mellom.
Lørdagsturen startet som vanlig sånn ved tolvtida, og det bar i vei på den store, røde motorsykkelen. En skikkelig sværing, som jeg i mange år hadde dømt nord og ned på grunn av størrelsen. Aldri med et snev av kunnskap om sykkelen. Mine fordommer mot GW ble smadret og sprakk som såpebobler. Den var jo helt utrolig å kjøre! Behagelig sittestilling, lett å krypkjøre, smidig og fin gearkasse - i det hele tatt på topp når det gjelder komfort og kjøring på rett og slakt svingete vei. Moro i svingene også, men det skrubbet nesten like raskt som med en Virago 1100 eller en H-D. Turen ble på mellom 10 og 15 mil, og jeg var oppløftet da sykkelen ble parkert. Måtte ringe hjem og fortelle at jeg var nyfrelst, og hadde lyst til å melde meg inn i GW-menigheten.
Den greie karen fra Skullerud sto foran en skulderoperasjon, og tiltrodde meg lån så lenge jeg ville ut over høsten. Det passet seg slik at klubbens høsttur sto for døren, så jeg fikk låne «den store» hele uka før turen. Det ble kjørt korte og lange turer, og jeg ble mer og mer kjent med sykkelen, og med det mer komfortabel og vågal.
I år ble det ikke tur til Skumsjøen som planlagt, men noen av oss kjørte dagstur rundt Tyrifjorden i stedet. En tur som virkelig kan anbefales - men kanskje litt tidligere på året. Vi kjørte i 6-9 varmegrader, og det merkes til og med på en Gold Wing. Men radio'n virka, og vi hørte på fin musikk og kjørte det vi turde.
På denne turen kom noen av sykkelens - etter min oppfatning - svakheter tydelig fram. Svingkjøring begrenser seg, synes jeg, i for stor grad. For første gang på mange år følte jeg at sykkelen begrenset kjøregleden, og ikke jeg som sjåfør. Men det som kanskje var det verste var bremsene. De var skremmende dårlige! Så dårlige at jeg et par ganger virkelig var i tvil om det var trafikksikkert å fortsette. Men jeg gjorde jo det, (dum)dristig som jeg er.
Min kone er ganske lita. Så lita at hun ikke nådde ordentlig ned til fotplatene. Dermed ble sittestillingen slitsom for henne. Dessuten synes hun setet var for bredt for hennes korte ben, og måtte sitte med kunstig bred
benstilling. Gold Wingen fikk ikke god kritikk fra den kanten.Så når alt kommer til alt, og min kone og jeg fremdeles har lyst til å bedrive denne form for aktivitet sammen, er konklusjonen at vår stolte ganger «Silkesvarten», fremdeles kommer til å gjøre tjeneste med base på Veslekroken.
Men jeg er glad jeg prøvde. Da kan jeg i det minste gi Gold Wing den omtalten den fortjener - ut fra min lille erfaring og et litt bedre kunnskapsnivå. Og så får jeg legge til at det sikkert har skjedd en hel masse med GW 1800 siden den første utgaven i 2001.
